«O Canada» markerte kongressens offisielle åpning. Fulgt av videoer, presentasjoner og taler som gjorde oss mer kjent med vertslandet og provinsen og verten – Canadian Farm Writers Federation (CFWF). Foran oss lå nesten en uke fylt med lærerike og sosiale aktiviteter; studieturer, foredrag, workshops og mange nye kontakter.

Men her som Norge er man bekymret fordi alderen på bøndene øker fra år til år, og for få unge er interessert i å gå inn i dagens næring. Dette fremheves som en viktig grunn til satsingen på agri- og foodtech. En annen bekymring er mangelen på arbeidskraft både til landbruket og i matindustrien – og i andre industrier. Denne mangelen er bakgrunnen for Albertas liberale innvandringspolitikk, for arbeidsdyktige personer.

Det meste av kongressen foregikk i småbyen Olds, ved Olds College of Agriculture and Technology. Olds ligger omtrent en time nord for Calgary, og er omgitt av prærie. Veiene strekker seg spikrakt fremover kilometer eller kilometer, til kvadratiske veikryss. Deretter spikrakt igjen, minst like langt. På hver side av veien brer bygg-, hvete-, eller canolaåkere seg. Innimellom disse ligger storfefarmer, noen er virkelig store, med flere tusen dyr. Vi ser også en og annen bisonfarm langs veien. 

Journalisttips, bærekraftig landbruk og konspirasjonsteorier

Nye bekjentskap og gjennomoppfriskning av eksisterende, er en viktig del av konferansen. Det er enkelt å bygge nettverk. Alle er interessert i å lære mer, få mer internasjonal kunnskap og flere kontakter. Hvordan matproduksjonen foregår i ulike land, og vilkårene både for kommunikasjonsbransjen og journalistikken er sentrale tema i mange samtaler. 

Anerkjente fagfolk delte kunnskap og debatterte innen temaene:

• Gjensidig nytte journalistikk og kommunikasjon
• Bærekraftig matproduksjon
• Urbefolkningens levekår før og nå
• Feilinformasjon, falske nyheter, konspirasjonsteorier og polarisering

Foredragene ga tankenæring, spesielt Timothy Caulfields «Battling misinformation». 

En nasjonaldag med oppmerksomheten rettet mot urbefolkningen

Jody Wilson Raybound, advokat, bestselgende forfatter og tidligere canadisk justisminister, holdt et engasjerende og interessant foredrag om sitt eget liv og hvordan hun ble født inn i rollen som ekstern leder og representant for stammen – og om å stå opp for urbefolkningens rettigheter. Tankevekkende og minneverdig. Hun kom med følgende råd til oss:
«Finn historier der du kan fortelle om hvordan folk har det. Vi trenger ikke mer symbolske handlinger. Selv om disse hjelper til for å rette oppmerksomheten mot urbefolkning, hjelper de ikke mot problemene vi har i vårt samfunn. Det vil trenger er handlinger som har effekt, som hjelper til med å bryte ned siloene som har blitt bygd opp. Vi trenger å forstå hverandre. Vi ble ikke tatt hensyn til, men ble ekskludert, når Canada som nasjon ble etablert.»

Under workshopene fikk vi innblikk i urbefolkningens historie og hvordan dere liv har vært de siste tiårene. Vi fikk ta del i tradisjonell musikk og sang, og vi lærte om Det medisinske hjulets, dets historie (de eldste funnene er eldre enn Gizas pyramider), betydning, og viktigheten av balanse mellom det følelsesmessige, fysiske, mentale og spirituelle.

Nasjonaldagen bød også på nasjonale matspesialiteter. Canadiske pannekaker med Marple sirup var frokosten vår. Til lunsj fikk vi Game Meat og Beaver Tale. Game Meat er Nachos servert i porsjonsposen den blir kjøpt i, klippet på langs og duvelger selv hvilke tradisjonelle tacoingredienser du vil tilsette. Kult og annerledes – og kan holdes i en hånd. Navnet? Dette er vanlig mat på idrettsarrangement (og festivaler). Det falt i smak når jeg testet det i familien etter gjenkomst. (PS! Posjonspose Nachos er ikke så lett å finne i Norge, men finnes hos Normal) Beaver Tale er en søt dessert. Et slags sukret frityrbakverk, som dras ut så det likner en lang, flat beverhale. Deretter kan den toppes med det du måtte ønske, i vårt tilfelle krem, sjokoladekuler og smarties.

 Et mangfold av studieturer

Første dag med studieturer ga oss valget mellom:

• Sunterra – “from farm to fork”
• Livet for bøndene på prærien
• Dyrevelferd hos storfe
• Canolaproduksjon
• Biffproduksjon

Mens Wenche valgte Sunterra, opplevde Kathrine og Morten «Livet for bøndene på prærien».

Studieturenes dag 2 bød på følgende muligheter:

• Olds College Smart Farm
• Rodeo and Rural Alberta
• Sustainability in the beef industry
• The Barley Belt

Olds College Smart Farm var Wenches valg, Kathrine og Morten dro på rodeo og ut på landsbygda.

Tredje og siste studieturdag innebær også flere valg. Vi valgte: 

• Urban Farming (Wenche)
• Cooperative Farm Tour (Kathrine og Morten) 

Sunterra – farm to fork

Turen til Sunterra startet med en bussreise på prærien der vi også innblikk i olje- og gassproduksjon i Alberta. Det er fossiler etter blant annet dinosaurer som levde i dette området i Krittperioden (for omtrent 70 millioner år siden) og disse danner grunnlaget for oljen som pumpes opp på prærien nær Olds. Oljepumpene som fremstår som ganske primitive, kalles Pumping Jacks, og er plassert ut på prærien, og på bøndenes åkere. Bøndene får en grei årlig sum som leie for at oljepumpene står her, men det er provinsen som eier selve grunnen dypt ned, og dermed er det provinsen som eier oljen. De bøndene som har eid gårdene siden 1800-tallet eier også grunnen under overflaten, og tjener langt mer. I tillegg til oljen er det også mye gass i området. Petroleumsnæringen er den viktigste for provinsen, og de fleste innbyggerne er positive til næringen fordi den gir provinsen solid økonomi, og det kommer innbyggerne til gode (høres det kjent ut? 🙂 Et eksempel: Alberta er den eneste provinsen uten en egen provinsmoms. 

Sunterra er et konsern med utspring fra en svinefarm, og som nå har etablert seg i alle ledd i verdikjeden. Det anses som en virkelig suksesshistorie, fordi de (ifølge vår guide) er det eneste med utgangspunkt i primærproduksjonen som har lykkes med vertikal integrasjon i stor skala. Som i Norge skjer det meste av den vertikale integrasjonen fra dagligvarekjedene og nedover til primærproduksjonen. 

Konsernet eies og ledes av familien Price. Foruten svineproduksjon har de også etablert enorme drivhus der man dyrker tomater og jordbær året rundt. Dette er de første større helårsdrivhusene i provinsen, minimalt forbruk av el og gjenbruk av vann er sentralt i forretningsideen og utvidelsesplanene er klare. Både areal og antall sorter skal økes. Mesteparten av tomatene og jordbærene selges i selskapets egne butikker og restauranter. 

Neste stoppested var fabrikken der foredlingen av svinekjøttet finner sted. En god del av svinekjøttet eksporteres til Japan, Kina og California. Italiensk inspirerte produkter under merket Soleterra d’Italia (i samarbeid med italienske Simonini) selges i egne butikker og restauranter. I tillegg selges Premium EMV til dagligvarekjedene Coop og Sobeys. 

Ifølge Ray Price (President) har de mye igjen for å jobbe tett med kvalitetsbevisste japanere. Grisene fôres med bygg og havre fremfor mais, fordi det passer japanerne bedre. I Japan sier de at de smaker en forskjell, men den kjenner ikke Price selv. Han kjenner noe forskjell i teksturen og synes det lukter mindre. Grisene går løse, og Sunterra er opptatt av å minimere bruken av antibiotika. 

En god del av produktutviklingen tar utgangspunkt i ønsker fra forbrukere som handler i de egne butikkene. Dette er en kjempefordel med integrasjonen til butikk- og restaurantleddet. Det gir unik innsikt, som de kan ta rett tilbake til produksjonen. 

Vi dro til flaggskip-butikken i Calgary. Kirsti Mehr (VP Marketing) og Glen Price (President Sunterra Market) viste oss rundt. Skal du sammenlikne med en norsk butikk er Jacobs på Holtet det nærmeste. Så har de også som mål at butikkopplevelsen skal være «entertaining and inspiring».  En utfordring også for butikkene og restaurantene er å holde på gode medarbeidere, og et grep de har tatt er å la medarbeiderne får stor kreativ frihet, bl.a. til å utvikle egne produkter eller ta videre familierretter, retter fra distriktet eller hjemlandet. Dette grepet har resultert i det vellykkede konseptet «Three Course Feasts», et treretters måltid som er tilberedt av butikkens kokker, og bare trenger oppvarming hjemme. De har også utviklet egne pastasauser der tomater fra drivhusproduksjonen er hovedingrediens. 

This is our Prairies

Prærien øst for Rockie Mountains er kjent for sin dramatiske himmel, bølgende åser og endeløse områder med jordbruksland. 

Torsdag 29. juni ble Morten og Kathrine med et femtitalls andre internasjonale landbruksjournalister ut på prærien for å treffe noen av bøndene der. 

Første stopp var Alect Seeds ved Three Hills, om lag 70 km øst for Olds. Gården utvikler og produserer frø som blir solgt til bønder i hele det canadiske prærieområdet. Gården, eies av Garry og Karen Weigum, men det er datteren Sarah som står for mye av driften. Alect Seeds produserer frø av hvete, bygg, flax (lin), erter og fababønner. 

Andre stopp var på bær- og fruktgården DNA Gardens nordøst for Elnora. Arden og Dave Delidais dyrker et stort utvalg bær og frukt, blant annet 19 sorter av taggblåhegg (saskatoon) som var et nytt bekjentskap for de fleste av deltagerne. DNA Garrdens legger til rette for ulike aktiviteter for hele familien. Her er flere ulike naturstier, blant annet en «bat walk» der man kan bli kjent med noen av de ulike flaggermusartene som lever i området. For noen år siden etablerte de en vingård der de produserer vin laget av egen frukt. Vi fikk omvisning på den idylliske gården og fikk smake noen av vinene. Vi fikk også servert lunsj.

Tredje stopp var hos GrainsConnect Huxley Terminal, en supermoderne og gigantisk kornheis som ligger i Kneehill county. Anlegget ble bygget i 2019 og eies av Australias GrainCorp og Japans Zen-Noh Group. Heisens kapasitet er på 35 000 tonn korn, og kornsortene de får inn er hovedsakelig hvete og raps. Også bygg og erter fra hele sentrale Alberta kommer inn. Det som er mest spesielt med anlegget, er togsporene som går gjennom og rundt anlegget som gjør at spesialtilpassede kornvogner kan bli lastet raskt før de fraktes videre til Fraser kornterminal utenfor Vancouver for videre ferd/korneksport.

Fjerde og siste stopp var på bisongården HGB Bison like sør for sentrum av Olds. Her har George og Heather Briggs hatt bison gående i mer enn 36 år. De rundt 120 gigantiske dyrene får vandre fritt på et stort prærieområde hele året. De håndteres i svært liten grad, og lever et tilnærmet normalt bison-liv på beite. Etter hvert slaktes de på gården, og familien bearbeider og selger ulike kjøttprodukter fra egen gårdsbutikk. HGB Bison har høstet stor anerkjennelse for produktene sine, og etter å ha smakt en rekke av dem, kan Morten og Kathrine godt forstå hvorfor. 

Olds College Smart Farm

Olds College har en stor satsing på AgTech, og denne er de svært stolte av. Vi fikk et innblikk i ulike utfordringer som de jobber for å løse og teknologier de benytter og videreutvikler. 

Vannforurensning fra landbruket er et av problemene Smart Farm jobber med å finne løsninger på. De tester ut å etablere små flytende øyer i dammer og små innsjøer i landbruksområdene. På øyene plantes fangvekster som normalt lever på våtmarker og har lange røtter, som strekker seg ned i vannet. De renser vannet ved å fange opp både patogener, forurensning fra sprøytemidler, CO₂ og overskuddsstoffer, som nitrogen fra kunstgjødsel. Målet er at vannet skal bli såpass rent at det kan brukes til vanning. Forskningen er nå inne i tredje fase, og neste steg er oppskalering og forsøk i reelt landbruk. 

Roboter er ennå ikke tatt i bruk i særlig grad i det canadiske landbruket, men det er en forventing om at mye kommer skje de kommende årene. Smart Farm har allerede testkjørt den digre selvgående (fjernstyrte) roboten OmniPower i et par års tid. Den kan brukes til flere ulike funksjoner, som å så, gjødsel og sprøyte, og samtidig samle inn relevante data fra åkerne. 

Kunstig intelligens og maskinlæring er på full fart inn i landbruksteknologien også i Canada. På Smart Farm brukes maskinlæring til å identifisere og skille ulike kyr fra hverandre, og i kombinasjon med IR(InfraRød)-teknologi til å ha kontroll på hvert enkelt dyrs fôrinntak, temperatur, kroppsmasse m.m. På åkerne brukes optiske sensorer til blant annet å presisjonsfjerne ugress – og effekten er kraftig reduksjon i bruken av sprøytemidler. De har også måleinstrument som måler nivåene av næringsstoffene i jorda, for å optimere gjødselbruken. De har en rekke avlingsprogram for ulike korn, canola og belgvekster. Nå skal de også i gang med å teste ut om den afrikanske kornsorten Teff kan egne seg for den canadiske prærien. 

Store hjertesukk kom også frem under studiebesøket. Det er svært dårlig eller ingen internett-tilgang i store deler av prærieområdene, dermed er det heller ikke mulig å ta i bruk de digitale løsningene som utvikles. Det drives aktiv lobbyvirksomhet for å få myndighetene til å prioritere nettutbygging.

Rodeo og rurale Alberta

Rodeo som idrett har vokst ut av å bevare vestlige tradisjoner som å temme ville hester til arbeid, eller fange kalver og okser i åpne landskap. Nå for tiden er rodeo-ryttere profesjonelle utøvere som reiser rundt på stevner over hele Nord-Amerika i håp om å oppnå en beltespenne i gull, det vil si bli utnevnt som rodeo-mester, ved årets slutt. Det er også ganske store pengepremier involvert.

Rodeo er stort i Alberta, og Ponoka Stampede regnes for å være blant de fem største rodeoene i verden. Den lille byen ligger ca. 200 km nord for Calgary og 100 km sør for Edmonton.

30. juni fikk Morten og Kathrine bli med på busstur til Ponoka Stampede. Turen ble guidet av landbruks- og rodeojournalistene Tracey Feist og Dianne Finstad, sistnevnte med norske aner. Begge er oppvokst på ranch, og sistnevnte har i tillegg vært én av Canadas fremste kvinnelige rodeo-ryttere.

Første stopp i Ponoka var på Calnash Truck Ag Event Centre som huser Canadian Pro Rodeo Hall of Fame. Etter en runde på utstillingen med sadler og gullspenner fra rodeo-mesterne gjennom tidene, spiste vi lunsj. Under lunsjen fikk vi høre om rodeoens historie og dens betydning for regionens kultur og økonomi. Vi fikk også høre om oppdrett og genetisk utvelgelse av så kalte «bukkehester». 

Etikk og dyrevelferd var blant temaene det ble stilt spørsmål om, noe foredragsholderne, som alle var tilknyttet rodeobransjen på ett eller annet vis, klarte å svare seg semi-godt ut av. Ifølge dem var seriøse aktører svært opptatt av at dyrene hadde det bra, både før, under og etter konkurranser. Vi ble fortalt at dyrene var utelukkende fremodlet for rodeo og mistrivdes hvis de ikke fikk drive med det. Demonstrasjoner mot rodeo er imidlertid voksende i Canada så vel som i resten Nord-Amerika. Ponoka Stampede er ifølge foredragsholderne lite berørt av dette sammenlignet med noen av de andre nasjonale stevnene.

Da lunsjforedragene var over, ble vi busset til Ponoka Stampede der vi fikk overvære et fire timer langt rodeo. Det var mange øvelser, blant annet rodeo på bukkende hester med og uten sadel, okseriding, og halsbrekkende akrobatiske øvelser på hester som løp gjennom arenaen i full fart. Det hele var tonesatt av kontinuerlig kommentering over høyttaler, store skjermer med sponsorreklamer, veldig høy musikk, voldsomme publikumsbrøl og annet ståhei. Med andre ord, en heftig opplevelse som vi nok sent vil glemme. Etter rodeoen besøkte vi en diger «cowboybutikk» der man kunne kjøpe all slags western og rodeoutstyr, f.eks. hatter, støvler, jeans, lassoer, seletøy o.l.

Urban Farming

President Ryan Wright guidet, forklarte og svarte på spørsmål under omvisningen i styringsrommet, omtalt som bedriftens hjerte, og showroomene der de dyrker ulike urter, bær og grønnsaker. Sortimentet er langt større enn hos vertikale farmer i Norge. De er nå i gang med å teste dyrking av poteter. De bruker lys, et område kalt Lights Recipe Management, til å styre både smak og tekstur i plantene de dyrker. Vi fikk se et eksempel: En Mojito-mynte er blant urtene med komplett Mojito-aroma, både planten og styringssystemet tilpasset urten er utviklet for en Mojito-produsent. 

På vår urbane dyrkingstur besøkte vi også Inglewoods Community Garden, med både parsellkarmer til leie (ventelisten er lang) og dyrkingsfelt der frivillige dyrker mat til og sammen med familier med dårlig økonomi. Dette er Calgarys største Community Garden, og de har holdt til her de er nå i 20 år. Hele styret, men styreleder Julia Hinmann i spissen og en rekke frivillige stilte opp for å gi oss personlige omvisninger. Deres visjon er å dyrke mat og engasjere folk i nærmiljøet. Sagt med Julias ord: «Å lære å dyrke er bra for kroppen og for sjelen. Unge skal lære og dyrke, og at ingen skal gå til sengs sultne.»

Cooperative farms tour

I den vestlige delen av Canada er det få kooperativer blant bønder, men det går stort sett bra med de som finnes. På denne bussturen fikk Morten og Kathrine besøke ett av de mest vellykkede andelslagene, Innisfail Growers Co-op, som består av fem gårder. Vi fikk innblikk i hvordan andelslaget fungerer, og hva som må til for å oppnå suksess med frukt- og grønnsaksproduksjon i en provins som hovedsakelig domineres av korn-, oljevekst-, belgfrukt-, gras- og kjøttproduksjon. 

Gården tilbyr selvplukk av jordbær, annen frukt og grønnsaker, og dette øker stadig i popularitet. Gården har også opplegg for skolebarn gjennom hele vekstsesongen. Leona Staples er nemlig lærer, og hun er svært opptatt av å fortelle barn om natur og vise dem hvor maten de spiser kommer fra. Skoleopplegget høster stor anerkjennelse og gården går godt.

Neste stopp var hos et annet medlem av Innisfail Growers Co-op, nærmere bestemt Beck Farms som drives av Rod og Shelly Bradshaw. På Beck Farms dyrker de gulrøtter som selges på Albertas svar på Bondens marked. De har også dill, aubergine, rødbet, diverse rotvekster og sylter det de produserer for salg.

Siste stopp før hjemreisen var hos Barr Ag som er Canadas ledende eksportør av timotei-halm, alfalfa-halm (ikke-GMO) og blandet halm. Primus motor Barry Schmidt ga oss en omvisning på det massive anlegget med flere store maskiner som kutter halmen i ulike størrelser, tilpasset ønskene til landene de stort sett firkantede rundballene eksporteres til. De største kundene er Sør-Korea og Japan, der halmen er populær på grunn av dens kvalitet og høye næringsverdi.

Nyttig, hyggelig og givende

Disse tre ordene passer godt for å oppsummere våre opplevelser. IFAJ har mye å by på, og håpet er at vi i Norsk Landbruksjournalistlag skal bli flinkere til å ta del av tilbudene. Neste år, i august, er kongressen i Interlaken, Sveits, og vi håper flere blir med dit.  

Kathrine, Morten & Wenche