Jeg har alltid tenkt at ordet nettverksbygging høres litt kynisk og sleezy ut. Derfor har jeg gjerne dratt på seminarer og konferanser med en litt jovial og bred tilnærming til hvem jeg snakker med, men i sommer fikk jeg litt nye tanker om dette.

av Anette Tjomsland

Jeg var nemlig så heldig å bli plukket ut som deltaker på IFAJ-Alltechs Young Leaders boot camp i Bonn. Det er en to-dagers workshop for landbruksjournalister og kommunikasjonsrådgivere under 35 år. Årets 9 deltagere var fra Belgia, USA, Canada, Østerrike, England, Australia, New Zealand, Burkina Faso og Norge.

Det ble to intense spennende dager, før selve IFAJ-konferansen, som samlet 170 landbruksjournalister og kommunikatører fra hele verden.

Tankene mine ble umiddelbart sendt 14 år tilbake i tid, til den gang jeg gikk på folkehøyskole. Boot campen innebar både romvenninne og intens sosialisering med ukjente mennesker. Jeg var heldigvis heldig med romvenninna, freelance journalist Caroline Stocks fra England. Vi fant raskt tonen og hang sammen resten av konferansen. Jeg har fortsatt stor glede av vår ukentlige kontakt på Facebook og Snap Chat.

Selve boot campen besto av en dag med forelesninger og erfaringsutveksling, og en dag med gårdsbesøk. For meg som kommunikasjonsrådgiver var det spennende å høre hvordan journalister fra hele verden jobber. Hva slags historier de er interessert i, hvilke utfordringer de møter i hverdagen og hvordan de jobber rent praktisk.

En av workshopene hadde tittelen «Networking with a purpose». Hovedbudskapet til Hugh Maynard, som er Global Manager i IFAJ, var at veldig mange drar på konferanser og seminarer uten å ha en klar tanke om hva slags nettverk som kan komme ut av det. Han oppfordret oss til å på forhånd tenke gjennom hvem vi vil snakke med (studere deltakerlista) og hva vi ønsker å oppnå. I tillegg hjelper det å være litt modig. Han fortalte om hvordan han hadde lykkes med å få inn stabile sponsormidler til IFAJ fordi han kontaktet lederen for et stort internasjonalt selskap under en hotellfrokost for en del år siden.

For min del er det nettopp dette jeg sitter igjen med etter boot campen og konferansen. En større bevissthet rundt nettverksbygging. Jeg forsøker å være oppriktig interessert i mennesker uavhengig av hva slags jobb de har. Ofte oppstår det interessante idéer uansett, men jeg ser at jeg helt klart kan oppnå en større effekt hvis jeg planlegger litt før jeg drar. For eksempel kan jeg studere deltakerlista og ta kontakt med de mest interessante deltakerne på forhånd for å avtale å møtes til lunsj.

IFAJ kan bli et helt unikt internasjonalt medienettverk for meg. Jeg har allerede flere interessante personlige kontakter, men jeg tror jeg kan bli mye mer bevisst på hvordan jeg kan bruke dette nettverket strategisk i egen organisasjon. Jeg opplever at mange av de jeg snakket med på boot campen og konferansen i sommer er veldig interessert i NIBIOs forskningsområder. Vi har informasjon som internasjonale landbruksjournalister er interessert i, også forskningsprosjekter som går utover tradisjonelt landbruk. Engelskspråklig informasjon og nyheter kan deles direkte med journalister i aktuelle partnerland, og på IFAJs Facebookgruppe. Kanskje noen har lyst til å lage egne historier for nasjonal- og lokalmedia.

Neste gang jeg drar på IFAJ-konferanse skal jeg være bedre forberedt. Jeg skal oppdatere meg på NIBIOs internasjonale prosjekter, og hvilke land jeg ønsker å knytte kontakter med journalister i. Målet må selvfølgelig være at det blir en vinn-vinn situasjon, slik at journalistene også opplever at det er reel verdi i å ha kontakt med meg. Jeg er sånn sett heldig som kommuniserer forskning, og ikke jobber for kommersielle interesser. De fleste journalister ser verdien av å formidle kunnskap og nyheter om forskning til et større publikum, og NIBIO og andre forskningsinstitusjoner har godt av å bli kritisk vurdert av en uavhengig tredjepart.

Storfekjøtt viktigere enn melk
Av Rasmus Lang-Ree (tekst og foto)

Buskap_6-2014 (pdf)

40 millioner metter 400 millioner
av Morten Günther

Argentina er ikke bare det nest største landet i Sør-Amerika, men også en av verdens største matprodusenter. Landet produserer i dag nok mat til å mette ti ganger landets egen befolkning.

I september 2013 møttes 180 landbruksjournalister fra 60 forskjellige land til IFAJ 2013 – den første internasjonale kongressen i sitt slag i Latin-Amerika. Gjennom en kombinasjon av foredrag, ekskursjoner og bedriftsbesøk fikk deltagerne oppleve noe av mangfoldet i landets omfattende og kontroversielle landbruksproduksjon.

Verdens største produsent av soya
På kort tid har Argentina blitt verdens største produsent av soya. Landet har omfavnet moderne bioteknologi og frykten for genmodifiserte produkter virker totalt fraværende.

Nesten halvparten av all dyrket mark i Argentina brukes nå til soyaproduksjon. Landet produserer for tiden 43 % av alt soyamel og soyaolje på verdensmarkedet. I tillegg produserer de 63 % av all soya som brukes i biobrensel. Soya utgjør 25 % av landets totale eksport, og verdien av soyaeksporten utgjorde 26 milliarder dollar i 2012. Soyaen er pålagt en eksportskatt på 35 %, noe som gir staten store inntekter. Soyaeksporten var avgjørende for at Argentina kom seg ut av den økonomiske krisen i 2001.

Argentina er i dag verdens ledende eksportør av soyaolje, soyamel og biodiesel. I løpet av de siste ti årene har landet investert mer enn 2500 millioner i denne sektoren. Bare innenfor biodiesel er det investert mer enn 700 millioner USD, og produksjonskapasiteten har økt dramatisk.

Landet har noen av de største soyafabrikkene i verden som kan produsere opptil 20 000 tonn pr dag. Den totale produksjonskapasiteten i Argentina var 195 000 tonn soya per dag i 2012. Transportkostnadene er lave fordi det er kort avstand mellom jordbruksarealene, soyafabrikkene og eksporthavnene. Mye av transporten foregår på de store elvene Paraná og Uruguay. 

Mer vin og mindre kjøtt
Argentina er i dag den femte største vinprodusenten i verden. Stadig mer av vinen går til eksport og målet er at verdien av landets vineksport skal øke til 2 milliarder USD innen 2020.

Kjøttindustrien har imidlertid opplevd en dramatisk eksportnedgang. Det skyldes i stor grad at den argentinske regjeringen har innført en politikk som manipulerer prisene på hjemmemarkedet. For ti år siden var Argentina trolig den tredje største kjøtteksportøren i verden. I dag er landet bare nummer 11. Kun 7 % av kjøttproduksjonen gikk til eksport i 2013.

La Campiña de Mónica y César
Se slideshow 

I San Pedro, noen mil utenfor Buenos Aires, besøkte vi appelsingården La Campiña.

To av Argentinas mest populære TV-journalister, Monica Cahen d’ Anvers og Cesar Mascetti, populært kalt Monica og Cæsar, slo seg ned her allerede i 1979. Drømmen var å etablere en appelsingård i europeisk stil. De to driver også en restaurant på stedet.

I dag dyrker gården bade appelsiner, fersken, soya og blomster. De 14 000 appelsintrærne produserer om lag 700 000 kg appelsiner. Flere ulike appelsinsorter gjør at innhøstingen pågår fra mai til september.

Las Cuevas
Se slideshow 

Provinsen Entre Ríos øst i Argentina er kjent for sin omfattende kjøttproduksjon. Konkurransen fra soya har imidlertid gjort det kostbart å produsere kjøtt på det beste jordbrukslandet. Dyrene blir derfor flyttet over store avstander for å utnytte billigere beitemuligheter, bl.a. på gresskledte øyer i den flomutsatte elva Paraná. Vi besøkte kjøttfarmen Las Cuevas like sør for Diamante.

100 prosent regulert / Engasjerte melkebønder
av Rasmus Lang Ree

Buskap_7-2011 (PDF)

Artikkel 1: Beliggende kloss inntil det store og liberalistiske melkemarkedet i USA, klarer Canada gjennom markedsstyring å tilby melkeprodusentene stabil og relativt høy melkepris.

Artikkel 2: Julie og Ed er fornøyd med å være melkeprodusenter i Ontario i Canada, og utviklingen av egen gard kombineres med et bredt samfunns-engasjement.

Finansierte storfefjøs med solceller

Av Erling Mysen (tekst og foto)

Storfekjøttproduksjon i Canada foregår litt annerledes og mer liberalt enn i Norge. Dessuten gir fjøstaket ekstra inntekter.

Vi er på Van Osch Farm ved Lucan, Ontario Canada. Gården er delstatens nest størst innen okseoppdrett. Det er brødrene Fred og Gerhald Van Osch som eier og driver gården sammen med 7 ansatte. Og her finnes over 7000 okser. De fôres fram til 480 kg  slaktevekt. Da er de ca 15 måneder gamle. Tilvekst pr. dag og okse er hele 1,6 kg, men det brukes veksthormoner i framfôringen. Dette er vanlig i Nord Amerika.

– Vi kunne godt latt være å bruke hormoner, men det måtte i så fall gjelde alle. Ellers hadde vi raskt vært ”out of business”, forklarer storebror Fred. Oksene er av blandingsrase, men svært mange har noe angus- eller charolaisblod. Angus gir ofte best betalt i markedet.

Brødrene Fred og Gerhald Van Osch foran gårdens største traktor, en John Deere 9630. 

Pris på okser varierer også mye. Det har nå vært veldig lave priser både på kalver og kjøtt, men det i ferd med å ta seg opp.

Oksene kommer fra gårder nord i Ontario og fra statene lenger vest. Gården ligger sør i Ontario eller nær der folk bor. – Her har vi tilgang på rimeligere fôrmidler i form av biprodukter. Vi er også nær slakterier og kjøttmarkedet, forteller lillebror Gerhald Van Osch.

Og menyen, det er halvparten biprodukter fra møller, bryggerier, bakerier med mer. Den andre halvdelen er mais, lucernehøy og hvetehalm fra egen gård. Van Osch har en betydelig kornproduksjon med 3800 dekar. Normalt vekstskifte i området er soyabønner etterfulgt av hvete og mais. I tillegg har de noe høyproduksjon. Og det er først og fremst mais pluss lucernehøy de bruker selv.

– Hvete og soyapris er i dag for høy til at vi kan bruke det til oksefôr. Det er bedre å selge avlingen, opplyser Fred. Tidligere brukte de mer av egen avling i fôret, men å øke til 50 % biprodukter har ikke gått ut over tilvekst og slaktekvalitet.

Solceller på taket
I forhold til Norge er likevel kanskje storfefjøset og finansieringen mest spesiell. Det vil si bygningen er enkel, uisolert, dyrene har stor uteplass og utfôring skjer utendørs. Området her har ca 500 millimeter årsnedbør eller ca 2/3 av Østlandet. Vi er på samme breddegrad som nord i Spania, det varmt om sommeren mens vintertemperaturen kan krype ned mot minus 15-20.

I tillegg til at bygningene er enkle og rimelige er også byggekostnader i Canada under halvparten av hva vi kan få til i Norge. Og mest spesielt, de har solceller på solsiden av oksefjøstakene. Det vil si de har leid bort taket til et energiselskap i 20 år og får ca 70 000 kr pr. oksefjøs i årlig leieinntekter uten å ha investert ei krone ekstra. Og oksefjøsene de er 220 meter lange og takflata ca 2700 m2.

– Vi kunne bygd solceller i egen regi også, men det hadde bundet opp mye kapital. Vi vil heller ha ledig kapital i reserve for å kunne snu oss fort rundt og for eks. kjøpe jord som kommer på salg, sier Fred. I tillegg slipper de all risiko selv om den er svært minimal.

Nå er energi fra solceller kraftig subsidiert i Ontario. Energiselskapet får ca 4 kr kW for energi fra solceller i 20 år hvis disse er plassert på et tak. Energi fra frittstående paneler er også vanlig, men er ikke subsidiert så mye og betalingen dermed noe lavere. Og bønder som Van Osch med store driftsbygninger profiterer på dette.

En smak av «bio-local» i Ontario

Av Marte Heieraas Evju (tekst og foto)

Et av de første stoppene på «Lake Houron» -turen under IFAJ-konferansen i Canada var familiebedriften Martin’s Family Fruit Farm. Lokalisert i hjertet av Ontarios landbruksområder, ca midt mellom sjøene Lake Huron og Lake Ontario dyrker Martin’s epler på 700 acres; tilsvarende nesten tre kvadratkilometer.

Salgssjef Steve Martin tok med en gjeng epleinteresserte IFAJ’ere på rundtur i produksjonsanlegget. Gruppa fikk et innblikk i produksjonen fra høsting til mottak, vasking og pakking, og videre uttransport i «Martin’s Apple’s» erkeamerikanske trailere. I alt dyrkes 16 ulike eplesorter, blant dem Empire, Gala, Red Delicious, Melba og McIntosh. Salgssjefen er svært glad i epler, -og har vanskelig for å trekke fram en favoritt; det kommer an på sesong og dagshumør bedyrer han.

Epler er storindustri i Canada. Målt i mengde produseres det mer epler enn noen annen frukt, og epleindustrien overgås kun av blåbær målt i verdi på totalproduksjonen. Ontario er Canadas mestproduserende region og står for 41 prosent av det totale.

«Bio-local»-bølgen har for alvor slått innover Nord-Amerika, og skaper etterspørsel for lokale bedrifter som Martin’s Family Fruit Farm. Steve Martin foreller om utbyggingen som nå er i gang.

Salgssjef Steve Martin viser fram kjølelagre fylt med ferdigpakkede epler.

– En større produksjonshall skal øke kapasiteten og bidra til at trailere fullastet med epler kan fortsette å rulle ut til lokale markeder, matbutikker og mot utenlandske forhandlere.

Med slagordet «An Apple a Day, the Healthy Way» markedsføres Martin’s Apples på hjemmesidene, sjekk www.martinsapples.com.

Sikori – salaten for feinschmeckere
Even Bratberg

I det mangfoldet av salattyper det finnes på markedet i dag har sikorisalat ikke helt slått igjennom her i landet. Med utgangspunkt i Belgia har den etter hvert blitt en stor kultur i land som Holland, Frankrike og Tyskland, og eksportert til 40 land over hele verden. Patrick van Ingelgon, straks utenfor Gent i Belgia, er en av de produsentene som har spesialisert seg på denne kulturen.

Ugras og grønnsak
Sikori (Cichorium intybuss) er en flerårig meterhøy vekst som er viltvoksende og opptrer som ugras i store deler av verden. Her i landet finnes den langs kysten og i innlandet til nordenden av Mjøsa. Den forekommer oftest langs veikanter og er lett og kjenne med sine blå løvetannlignende blomster.  Planten har alltid vært nyttet, bladene til mat og røttene til medisin. Dagens kulturformer, bladsikori (C. i. var foliosum),  har sitt opphav i den viltvoksende arten og er blitt en viktig grønnsakvekst i mange land.

Stor kultur
Det hele begynte i Belgia. I følge historien ble teknikken med å dyrke bleket sikori oppdaget tilfeldig en gang på 1850-tallet ved at røtter ble overvintret og utviklet ny smakfull knopp uten lystilgang og derfor uten bitterstoffer. Dette ble etter hvert en stor og viktig produksjon, men helt frem til 1970-tallet ble bleket sikori bare dyrket i Belgia. I dag dyrkes det over 60 000 tonn hvert år i Belgia, noe som er 20 % av totalproduksjonen i verden. Men den største produksjonen foregår nå i Frankrike (ca 50 % ) og i Holland (15 %). – Vi belgiere er også de som spiser mest sikorisalat, hele 5 kg/person per år, sammenlignet med Frankrike 3 kilo og Tyskland bare 0,2 kilo, forteller Filip Fontaine. Han er direktør for produsent kooperativet Brava CV, som er den største omsetter og eksportør av sikori i verden med en årlig omsetning på 28 000 tonn. I dag eksporteres det til over 40 land hvor Canada, USA, Storbritannia, Sveits og Australia er de største.

Dyrkingen og driving
Sikori er i prinsippet et to årig kultur. Første året dyrkes fram en stor og næringsrik rot, som høstes, avblades og lagres på kjølelager i store kasser på samme måte som gulrot. Røttene tåler litt lavere temperatur enn gulrot, og lagres vanligvis på minus 1^{o C} og plast i kassen.

Tidligere var dette en sesongvare, dvs. at en dyrket om sommeren og drev fram og markedsført salaten om vinteren. – Men kjølelagring av røttene har gjort sikorisalat til en helårvare, da den kan drives frem når som helst på året, forteller Patrick van Ingelgon som dyrker 200 daa sikori. – Drivingen kan times nøyaktig i forhold til pris og etterspørsel. Det foregår i stummende mørke og tar 21 dager med 15 ^o i luften og 16 ^o  i vannet røttene står i, forteller han. Resultatet er en avlang bladrosett som er fast, saftig og sprø og hvit eller lys gul av farge men en pikant smak uten bitterstoffer. Denne skjæres løs og rota går deretter til dyrefor.

Mange navn
Kjært barn har mange navn, sies det. Her i landet kalte vi den tidligere for julesalat og grunnen var vel at den stort sett ble importert og var på markedet rundt juletider. Nå kalles den sikori eller sikorisalat. I Belgia og Frankrike er navnet endive, mens i Holland, USA og Australia bruker navnet witloof og endelig i England er det chicory som gjelder. Sikori har også flere bruksmåter, bl.a. brukt som medisinplante og tørkede og ristede sikorirøtter var en kjent kaffeerstatning under krigen. – Den fikk i alle fall kaffens farge, om smaken kan diskuteres – og har i stor utstrekning blitt brukt til kaffeforfalskning, sier Knut Fægri i bokverket Norges planter. Norsk Gartnerforening oppfordret medlemmene til å dyrke ”.. denne verdifulle grønnsakvekst..” flere ganger under krigen. I følge Norsk hagebruksleksikon ble det dyrket litt sikori her i landet så sent som i 1960 årene. – Kan bli en verdifull vinterkultur, dersom vi lærer å lage den like pen som den importerte,  konkluderes det. Selv om vi ikke dyrker den lenger, spiser vi fremdeles litt sikorisalat i Norge, mellom 150- 300 tonn i året, men nå pent fordelt på hele året og ikke bare rundt juletider.

Sikori er en toårig vekst som første året dyrkes fram til en stor og næringsrik rot. Foto: P. Ingelgon

Drivingen tar 21 dager ved 15 grader og absolutt mørke. Foto: Even Bratberg

Sikorirøttene lagres på samme måte som gulrot, men tåler litt lavere temperatur og lagres vanligvis på minus 1^o C. Foto: Even Bratberg